Det er det jeg sier til meg selv. At det hele på en måte allerede har startet. Og på flere områder har det jo det.
Avreisen og hjemreisen er bestilt og betalt for, men det er så og si det eneste som er bestilt eller betalt. Jeg lever for tiden i en idyllisk planleggings fase, der ingenting er realitet og alt er mulig. Jeg tegner på kart og leser litt i bøker og føler at jeg gjør masse. Jeg beveger meg i hvertfall med små skritt mot eller på denne reisen. Sikter indirekte til sitatet over av Lao Tzu. Hvis man skal høre på han er jeg allerede på reisefot, hvis man da tolker sitatet i en symbolsk forstand. En kan også tolke det helt bokstavelig (altså i et fysisk skritt), men det kan jeg skrive om i innlegget fra Gardemoen 29.februar etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen. .
Det samme kan det vel egentlig være...
29.februar (shit, skuddårsdagen. kommer til å forsvinne i bermudatriangelet eller en annen geometrisk form) reiser jeg fra Oslo til Panama City med stopover i Paris og Caracas. Det er en av de dagene jeg gruer meg mest til. typ alene på fly og skumle flyplasser. Etter en måned med jobbing og spanskkurs i Bocas del Toro, Panama, drar jeg videre til Turrialba, Costa Rica og jobber en måned der også. Etter disse to arbeidsmånedene drar jeg oppover Nicaragua og Guatamala og ender på Cuba 6.juni. Der møter jeg forhåpentligvis noen venner og greier.
27.Juni vil jeg igjen sette mine ben på norsk jord.
Mitt første hippe kule blogginnlegg, hipsterfaktor. Lurer på om jeg kan endre på dette etter at jeg har publisert det. (det kan jeg, prøvde akkurat- increible) er ikke helt kommet inn i bloggkulturen, men øvelse gjør mester:)
