En uke til er gått og jeg begynner å komme mer inn i dette.
Forige uke jobbet jeg på gamlehjemmet/el asilo hver dag. Helt fantastiske folk. I starten var det virkelig et sjokk og vanskelig å vite hvordan man skulle takle omstendighetene. Men du blir vant til det og du venner deg til personene der og skjønner etterhvert at de ikke egentlig er skumle. Hver dag før skolen dro jeg dit og bare hang der noen timer. Jeg tok med dem ut på tur, spilte kort med dem eller bare snakket, selvom det noen ganger var vanskelig med tanke på at majoriteten er tannløse. Digresjon 1: jeg snakket om Noruega, landet.
og jeg sa: "sabe dondé está Noruega"
og Demetrio så på meg og sa "Qué?!"
jeg repeterte spørsmålet.
"Noriega?!"
"Si, Noruega. sabe dondé está?"
"Noriega? está en EEUU"
"No, está en Europa!" sa jeg veldig oppgitt..
"No, no, no. Noriega está en EEUU, en Florida"
plutselig gikk det opp for meg at han selvfølgelig snakket om Panamás tidligere diktator. jaja.
Min beste bud på el asilo er Blas, han er verdens nydeligste. Han er kanskje den friskeste der og er derfor lettest å ha en samtale med.. I tillegg er det er dame der, Gladice, som er helt søtrar. hun elsker mat og tar alt hun kan få tak. Det er vanskelig å ha med henne på tur, for hun blir veldig sint hvis vi går forbi en butikk uten at hun får lov å kjøpe noe...
Men de er gode altså. Jeg må også skryte litt av meg selv for jeg sprengte mine egne grenser her om dagen. Jeg og den andre jenta der hadde mestemt oss for at vi ville ha håndmasasje med dem. for de har så tørre og fæle hender. I utg.pkt synes jeg det var litt ekkelt, men jeg tenkte at jeg kunne jo prøve. så jeg maserte i vei. og så kom Blas til meg og spurte om jeg kunne masere føttene hans også... og dame (gi meg) creds for jeg gjorde det, uten å blunke.
Nå har jeg begynt på el Colegio som assistentlærer i engelsk. det er kjempegøy og litt rart for ungdommene er tross alt bare to år yngre enn meg, men jeg har ikke sagt hvor gammel jeg er. Tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. opprettholde respekten... For er det en ting disse ungdommene ikke har så er det respekt.. I timen, mens læreren underviser går de rundt i klasserommet, snakker og slenger kommentarer. Det er kanskje ikke så rart at de gjør andre ting ettersom timene er super kjedelige og umotiverende. Jeg blir ufattelig frustrert på la profesora, visste ikke at det var mulig å være så lite interessert i å lære bort som lærer. Jeg merker at de følger mer med når jeg snakker. Noe av grunnen er nok bare fordi jeg er ny og norsk og ser annerledes ut, men tror mye av det også er et resultat av at jeg snakker høyere og tydeligere. at jeg krever mer respekt på en måte... Det vil si i klasserommene har jeg respekt, går jeg alene, uten Zoila (læreren jeg følger), utarbeider gutta flittige kommentarer og fornærmelser. Dette er allikevel også blitt bedre i det siste ettersom jeg konfronterer dem med det, noe jeg tror ikke er så vanelig. Jeg spør dem, høflig, om det er noe jeg kan hjelpe dem med og da blir de vanlige, stille, pubertale tenåringer igjen. :)
Jeg begynner å kjenne byen og folkene her godt nå.. Etter en uke på el colegio føler jeg meg nesten som en kjendis.. Alle hilser og sier "teacher, teacher!"
Innlegget sikter og dedikeres forresten til Martine.
jeg har fått meg en venn. wey. det morsomme er at i Norge hadde vi mest sannsynlig aldri engang giddet å snakke med hverandre:) Martine er 28 år, ferdig utdannet jurist og har jobbet for forskjellige firmaer. Hun har reist i Latin-Amerika uttalige ganger og vet masse. Jeg er 19 år og surrer rundt i Panama. Jeg har null erfaringer på mange områder. men vi matcer. vi avslutter hverandres setninger både på norsk, engelsk og spansk. folk synes vi er creepy fordi vi gjør det. men vi er ikke det.
Jeg har nesten begynt å trene. Martine og jeg tok en løpetur her om dagen og dagen etter dro vi på en skikkelig tøff yogatime med verdens snåleste dame. open your hearts. jeg har vært støl siden.. men det veier opp for ølen.
til neste gang, xoxo bocas girl
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar